Livet er hardt!

Lille meg, Sadi, har en hard konkurent i Tia altså! Vi har vært på plenen å trent på apportering, selvfølgelig er det meg først. Nå har jeg skjønt at jeg ikke får hente noe før jeg sitter ved siden av Anne - og den kjærringa har god tid altså. Så det nytter vist ikke å hale ut tiden med å stå stille lengre. I det jeg setter meg kommer "ordet apport" og jeg er som en prosjektil, vrrrrrroooooom! Der har du meg altså!

Nytt i dag var at hun tok på meg halsbånd - hallo - jakthund - halsbånd? Noen trenger visst et kurs snart! Når jeg kom inn med dummien,koste vi i noen sekunder, da tok hun ta i halsbåndet, kasta en dummy til, selv om jeg allerede hadde en i munnen - da var jeg villig til å gi dummien fra meg gitt!

Du er så flink atte, sa Anne til meg - nå skal vi gjøre noe kjempevanskelig sa hun. Hun heiv to dummier - nesten samtidig! Jeg måtte jo sitte først da også, og hentet den sist kasta først. Kjærringa trodde jeg sikkert hadde glemt den ene, siden hun tok meg i halsbåndet igjen og gikk et par skritt mot den første - HALLO glemme? Hvordan kan man glemme en dummy? Det er det bare Anne og Tia som klarer det!!

Anne måtte teste den siste øvelsen en gang til; og hun avsluttet øvelsen med å si: Jøye meg, ikke bytter du, og kommer hjem med den du tar først og ikke stikker du ut til neste, og sannelig husker du ting også? Anne sa at treninga var slutt, MEN DET VAR DEN IKKE!

Den svarte søstra mi, Tia - trente litt veivinger, høyre venstre og bakover - helt ærlig; jeg ble ikke imponert en plass! Jeg prøvde hele tiden å komme med høylydte bemerkninger om treninga til Anne og Tia - uten resultat.

Joda et resultat kom ut av det - fra i morgen skal jeg sitte å se på hver gang Anne og Tia trener, og jeg kunne vist glemme å se en dummy i morgen - da skulle jeg bare sitte! Det siste kjærringa sa til meg når vi gikk inn var, du skal jaggu DNA testes - ingen labbe lager et slikt spetakkel.

Tysssssssnad i skogen er mutter sitt valgspråk....................(mye å lære av far din sa matmor).